Av Anne Skjølsvold
På Rindal skimuseum finner du dette lindet eller lindebandet. Det er laget av Mali Ingebrigtsdatter Helgetun f. 1821 fra Helgetungjeret i Romundstadbygda. Dette er et spesielt fint og forseggjort linde, 3,75 m langt og 5 cm bredt og vevd på bandgrind. Veversken har tydeligvis hatt kunstnerisk sans, for her er det ingen faste rapporter som går igjen, mønsteret har blitt til etter hvert som veversken har vevd. I begge ender av båndet et det påsydd et stykke rødt ullstoff, og på den ene enden er det brodert et kors. Maken til dette korset finner du igjen i beltet på Rindalsbunaden.
Dette er trolig et dåpslinde. Mali Ingebrigtsdatter Helgetun hadde 6 barn født i tida 1845-1865 og lindet er sikkert brukt ved dåpen til alle disse. Til hverdags ble det nok ikke brukt slike fine band, men heller linder av stoff eller linder strikka av ullgarn. Skikken med å bruke dåpskjoler kom seint på 1800-tallet, først i byene, og det tok nok litt tid før denne moten nådde ut på landsbygda.
Å linde eller reive spebarn har vært vanlig i flere hundre år her i landet. Barnet ble først kledd i skjorte eller trøye og bleier og kanskje et mykt teppe. Så ble lindet surra ganske stramt rundt det hele, slik at barnet lå med hendene inn mot kroppen og med strake føtter. Nå oppfattes denne måten som ganske kontroversiell, men er visstnok praktisert den dag i dag i Russland, der spebarn fortsatt blir reivet, slik at de mest minner om små mumier der bare hodet stikker ut.
Hensikten med å linde eller reive barn var flere. Lindebandet holdt bleier og klær på plass, det holdt barnet varmt, og dessuten var man av den mening at barnet på denne måten fikk en god kroppsholdning og at linding hindra barnet i å bli hjulbeint. Seinere gikk en over til en mildere form for linding, der hendene var frie og bare underkroppen til barnet var lindet, gjerne med et strikket linde, som både var varmt og mer elastisk, som på bildet fra 1914. Denne form for linding var vanlig både på 1920- og 1930- tallet.
Seinere tok løyerten over, noe som var en mye mer ledig bekledning. En hadde fått øynene opp for at det var bra for barnet å bevege både hender og føtter.
Det merkelige er at i dag har at en mild form for reiving kommet på moten igjen. Trenden kommer fra USA og kalles swaddling. De fleste har vel før eller siden opplevd et spedbarn som gråter ustoppelig, kaver febrilsk med både armer og bein, og virker helt utrøstelig. I slike tilfeller skal det virke beroligende på barnet å bli pakket tett og godt inn i et varmt, mykt teppe med armene tett inn til kroppen. Denne teknikken hermer barnets tilværelse i morens livmor på slutten av svangerskapet, der barnet er vant til å ligge trangt og varmt. Barnet vil oppleve denne form for innpakking som trygg, og det hindrer barnet i å forstyrre seg selv med kavende armbevegelser. Dette skal også være en god måte å få kolikkbarn til å roe seg ned og sovne på. Å komme til verden må jo føles som litt av et sjokk for spebarnet, fra å ligge trangt i morens mage til plutselig å kunne slå ut med både armer og bein uten å møte noen «vegg» på noen kant.
I dag kan du finne filmer på You tube, som «How to swaddle your baby», som demonstrerer denne teknikken.
«Alt går i sirkler. Alt bare fortsetter på en annen måte», har en klok mann sagt. Så når Mali Helgetun og andre mødre på 1800-tallet og lenge før det lindet sine barn, var det kanskje ikke så ille som vi trodde. Kanskje er det bra for spebarnet å bli lindet noen ganger, bare på en litt annen måte enn de gjorde det før.