Møte med en skilegende -50 år etter

Da nærmere 100 skientusiaster 7. april møtte opp på Rindal skimuseum for å møte skilegenden Gjermund Eggen, var det 50 år siden han ble tredobbelt verdensmester under VM i Oslo; på 15 km, på 5-mila og i stafett.

- Hvor var du 7. april for 50 år siden? var det første spørsmålet Eggen fikk av ordfører Ola T. Heggem, som denne kvelden fungerte som intervjuer og samtalepartner.
-D a var jeg i Tromsø, svarte Eggen kjapt. Jeg skulle overnatte på et hotell og hadde lagt merke til ei ekstra søt jente som satt i resepsjonen. Jeg gjorde meg flere ærender ned dit for å studere henne nærmere. Da noen karer samme kveld ville ta meg med ut og vise meg byen, sa jeg at det var på en betingelse, at jenta i resepsjonen ble med. Det ble hun, og det var Anne, som jeg ble gift med. Vi har nå vært i lag i 50 år.

VM i Oslo 1966
Dette måtte naturlig vis bli et hovedtema, og den nær 75 år gamle idrettsmannen hadde ingen problemer med hukommelsen.
- 30 km ble en gedigen nedtur med Harald Grønningen som beste nordmann på 6. plass, sier han. Jeg endte opp langt nede på lista, på 16. plass. Etter dette skrev pressa: ”Nordmennene har ingen ting i dette mesterskapet å gjøre”, men de skulle komme til å forandre overskriftene. På 15 km ble det tredobbelt norsk og gull til Eggen. Det norske stafettlaget besto av Odd Martinsen, Harald Grønningen, Ole Ellefsæter og Gjermund Eggen, som gikk sisteetappen. Det ble gull her også. Det var en stort opplevelse å stå på pallen sammen med idrettskompisene og ta imot folkets jubel, minnes han.

Etter dette var han sliten og hadde ingen ambisjoner om å gå 5-mila, ikke hadde han lyst heller. Men beskjeden han fikk fra trener Odd Martinsen var ikke til å misforstå: - Om to dager går du 5-mila, og da var det bare å innstille seg på det. Det ble et blodslit. - Etter 4 mil var jeg helt på felgen, men nådde etter hvert igjen Ole Ellefsæter. Han gikk ut av løypa, slapp meg forbi og ropte: - Gå på Gjermund, du har sjanse på medalje! Den siste mila er nesten borte for meg. Det neste jeg husker er at jeg stod bak målstreken med et pledd rundt meg. De sa jeg hadde vunnet.
”Hva skulle vi ha gjort uten nordmennene ,” skrev den samme avisa, som få dager før hadde dømt dem nord og ned. ”Vi er verdens beste!”

Medaljens bakside
Etter suksessen i VM ble det et voldsomt oppstyr. Engerdal, ei bortgjømt bygd som de færreste hadde hørt om, ble plutselig sentrum for alles oppmerksomhet. Folk kom i biler og busser og skulle snakke med og se hvor gullvinneren kom fra. De kom med campingvogner og slo opp telt på eiendommen hans, og det gikk så vidt at Eggen, som den gangen var 25 år, ble rent folkesky.
- Det ble så plagsomt at jeg måtte søke tilflukt hos naboen, eller jeg rett og stett stakk til skogs, forteller han. - Foreldra mine var på setra, men bestemor og bestefar, som var heime, syntes det var riktig så koselig med så mye besøk.

Etter at skikarrieren var over var det kona, Anne, som foreslo at de kunne begynne ta imot gjester på gården, servere kaffe og vise fram pokaler og premier. – Nå har du sjansen til å gi folket tilbake noe av det idretten har gitt deg, sa hun. I årenes løp antar Eggen at det har vært om lag 60 000 personer innom gården, og de tar i mot gjester fremdeles.

Trening før og nå
På spørsmål om hvordan de trente, svarte Eggen at den beste treninga de hadde var skogsarbeid.
- Vi lå i ei lita tømmerkoie oppmed Savalen, Harald Grønningen, Ole Ellefseter og jeg. Vi hadde ikke innlagt vann, og måtte smelte snø for å kunne vaske oss. Harald og Ole felte bjørk og jeg bar og lunna bjørkestranger. Det var til å få sterk overkropp av. Vi hadde ikke rulleski og drev og staka etter asfalten, slik de gjør no. Og vi konkurrerte mye. Som oppvarming til VM i - 66 gikk jeg 17 skirenn, 15 av disse vant jeg og fikk to andreplasser.

Idrettsfamilien
Gjermund Eggen er takknemlig for alt han har fått oppleve gjennom idretten. - Jeg har fått reise så mye og har møtt så utrulig mange flotte personer. Og vi som konkurrerte i lag ble som en stor familie. Men det ble liksom litt tomt og stille etter at karrieren var over. Derfor inviterte Anne og jeg gamle idrettskamerater med koner heim til gården en sommer, og det har blitt en fin tradisjon. Vi møtes på forskjellige steder hver sommer, og i år skal vi treffes for 37. gang. På disse samlingene bruker vi gamle kompisene å ta oss en treningstur i lag, og synes vi er nesten like spreke som før. Men når vi kommer tilbake til hotellet sitter det en gruppe gamle kjerringer og venter på oss og minner oss på om at vi slett ikke er noen ungfoler lenger, ler han.

Om forholdet til Rindal
Ola T. Heggem minner Eggen på om at han vant Rindalsrennet i 1965. Kontakten med Rindal varknytta før det, i og med at Eggen var en av mange eliteløperne som gikk på Landsemski. Det var Harald Grønningen som overbeviste han om at Landsemskia var de beste.>
- Even Landsem, som forøvrig var en kjernekar, sponsa oss med ski. Vi fikk to par til hver sesong, ett til klisterføre og ett til tørrføre. På Rindal skimuseum fikk Eggen se igjen ett av skiene han brukte i VM i 1966. På det har han skrevet en hilsen til Even Landsem med takk for gode ski.
Han trakk også fram en annen rindaling, Magnar Ingebrigtsli, som de fikk som instruktør, da han og tvillingbroren, Jo, ble tatt opp i Gardens skiløperkompani. Ingebrigtsli var en dyktig trener og en miljøskaper, minnes han.

 Egen skifabrikk
Eggen gikk på Landsemski helt til han starta egen skifabrikk i Engerdal i 1968. Eggen-ski ble en stor arbeidsplass i heimbygda med 26 ansatte på det meste.
- Jeg var stolt av å være med på dette, og det var fryktelig tungt den dagen vi måtte kaste inn håndkleet og legge ned fabrikken i 1983, sier han.

Sangstjerna
Når Heggem oppfordrer om å fortellelitt om sangkarrieren, ler han: - Jeg er nok den eneste i landet som har solgt til sølvplate uten å ha sangstemme. Etter å ha sunget inn Engerdalsvalsen, med tekst av Vidar Sandbeck, på plate, ble han med Dizzie Tunes på turné. Dette ble en ny opplevelse for idrettsstjerna. Men han tror gjerne at han rent økonomisk tjente likså mye som sangstjerne som idrettsutøver. - Vi ungkarene hadde 35 kroner om dagen, og de som var gift fikk 45, forteller han.

Sauebonden
Ola T. Heggem mintes fra tida som statssekretær i Landbruksdepartementet i Oslo, da det kom brev fra en fortvilt Gjermund Eggen som ba om at det ble satt inn tiltak for å begrense ulvebestanden som trua saueholdet i området.
- Kona og jeg tok over garden etter foreldra mine og satsa på sau. På den tida var det sau på alle gardene i Engerdal, forteller han. Vi var vant med at bjørnen av og til forsynte seg av saueflokken, og det godtok vi. Bjørnen kunne ta en to-tre sauer og ete dem opp. Men etter at ulven kom, ble det helt vilt. Vi begynte å finne sauekadavre hver gang vi var ute for å se til buskapen. Før gledde vi oss til å få sauen på beite om våren og hadde mange fine fjellturer med tilsyn, men nå grudde vi oss til hver dag. Det ble et mareritt. På det meste mista jeg 121 sauer på en sommer. Dette kunne ikke fortsette, og etter 45 år som sauebønder måtte vi gi opp. De som driver med statistikk skryter av at det i dag ikke blir tatt en eneste sau av ulv i Engerdal. Det er ganske naturlig, for det finnes ikke én sauebonde igjen. - Nei, jeg er nok ingen rovdyrelsker, konkluderer han.

Et lykkelig liv
På slutten av samtalen med rindalsordføreren oppsummerer Gjermund Eggen sitt liv og sin karriere. - Jeg har så mye å være takknemlig for, alt jeg har fått oppleve, alt jeg har fått se og alle de fine folka jeg har møtt. Alle gode idrettskamerater og ikke minst kona som har holdt ut med meg i 50 år. Vi har fått tre unger og sju barnebarn. Jeg ble ikke rik på penger, men på gode opplevelser og godt kameratskap. - Jeg er en lykkelig mann, avslutta den joviale og ærlige engerdølen og som fikk stor applaus fra et lydhørt publikum, de mest langveisfarende helt fra Nord-Trøndelag.

Nesten 100 personer besøkte Rindal skimuseum denne kvelden og flere kom i god tid for å se seg om. Museet satser på å ha en slik skikveld hvert år, dette ble den tredje i rekka. Tidligere har skihistoriker Thor Gotaas og Oddvar Brå vært hovedgjester.